Tilbake til Jubileumsstoffsiden

A Cantus 20 år – en beretning

A Cantus har passert barneår og tenår – og er blitt en velvoksen 20-åring. Det betyr at det er tid for et lite tilbakeblikk.

Historien til A Cantus har så langt som nevnt vart i 20 år – og den veier 9,5 kg! Arkivet jeg fikk overlevert i en velvoksen Ikea-pose fra Lena for ei drøy uke siden, med referater fra styremøter og årsmøter, regnskap, medlemslister, brev, påmeldinger, utklipp og hva det måtte være, veier nemlig så mye.

20 år betyr at det må ha vært noe slikt som 600 øvelser, det vil si 1500 timer øvelse - med utsetting og rydding av 20.000 stoler og fortæring av nesten like mange kaffekopper og bortimot dobbel så mange konfektbiter, kanskje har det vært mer enn 50 konserter og andre fremførelser, det har vært årlige seminarer på Hadeland og andre steder, mellom fem og ti dirigenter har kommet og gått, 50, 100 eller flere kormedlemmer har vært innom og prøvd seg, i kortere eller lengre tid, mange har gjort sin plikt det i styre og utvalg etc. etc. Noen, fire-fem, har vært med helt fra start.

Slike nakne fakta kan nevnes i "historien" om A Cantus, men det er mer, mye mer, gjemt mellom linjene, mellom taktstrekene og korpustene, mellom de falske tonene og ruskene i stemmen og mellom de gyldne øyeblikkene - da alt stemmer musikalsk.

Dette vil jeg prøve å få frem noe om her i dag, som relativt nykommer og endatil fetsokning. Jeg vil fortelle noe om hva koret har gjort gjennom alle disse årene, men også ta med noe om hva jeg tror om hvorfor koret har klart seg så godt.

For hva er det som ligger bak at vi kan sitte benket sammen her 40 – 50 feststemte mennesker for å feire at A Cantus er blitt det det faktisk er blitt? Har det gått av seg sjøl? Neppe.

Selv kom jeg inn i koret nærmest som lærling i 2004, altså for litt over 6 år siden, godt inn i siste tredjedelen av A Cantus sine 20 år. Så hyggelig og givende som jeg synes disse årene har vært, kunne det vært fristende å kalle denne tredjedelen for gullalderen. Enkelte uttalelser, anmeldelser og også reaksjoner fra kormedlemmer kan godt tyde på det.

Men så enkelt er det nok ikke. De som var med på å starte koret eller kom inn tidlig og har holdt sammen i tykt og tynt etterpå vil kanskje se litt annerledes på akkurat det. Det har vært begivenhetsrike 20 år.

Den første konserten helt på egen hånd, det var i 1992, eller kanskje en spesiell øvelse eller tur kan ha vært minst like viktig som den voldsomme opplevelsen det var å synge sammen med Ytre Suløen for noen søndager siden i en nesten fullsatt Aurskog kirke. Men uten den eller de første, ville det i alle fall ikke blitt noe av den siste.

Et dypdykk i referater og andre kilder viser fort at ganske mange har gjort en god, ja egentlig fremragende jobb for å holde ballet gående. Det har nok vært både oppturer og nedturer, dirigenter har kommet og gått og retningen videre har ikke alltid vært like lysende klar. Men samtidig trer bildet av et sterkt og effektivt kollektiv klart frem. Det er jo slikt som dette kulturministre ynder å hylle når de skal fortelle at det ikke er penger igjen i budsjettene til kulturen. I A Cantus har man klart seg sjøl!

For å komme nærmere svaret på spørsmålet jeg stilte om hvorfor noen absolutt vil synge i kor vil jeg sakse noen velformulerte sitater fra det Rolf skrev om Jubileumsturen vår til Krakow nå i mai:

"Ved middagen senere er vi imidlertid på sporet igjen, stemningen er god og latteren løs. Dagens siste timer blir en blanding av å bli kjent i byen og hyggelig samvær." 

"Vi blir, heldigvis, ledet av vår sprudlende dirigent Ketil Belsaas og stiller derfor godt forberedt til dagens høydepunkt. Reaksjonene til vårt vertskap tyder også på det. Flott akustikk og smilende fjes fører til senkede skuldre og troen på oss selv. En fornøyd forsamling går fra St Nicolas med gode minner. 

"Må også nevne en svært fortjent skål til reisekomiteen med korleder Anne Slåsletten i spissen. Uten hennes ukuelige innsats kunne denne reisen fort fått samme utgang som askeskyene fra Island."

Og til slutt:

"Har hatt gleden av å være med på alle A Cantus sine jubileumsturer. Bra, ja svært bra turer. 
Tror likevel jeg må si som Samaranch etter OL på Lillehammer. The best A Cantus-tur ever!"

Som Rolf nevner har det vært flere jubileumsturer og naturligvis jubileumskonserter. 5-årsturen gikk til Stockholm, i slutten av juni 1995. Den blir beskrevet som et høydepunkt. Ellers er det ikke mye å finne i arkivet om de første 5 årene.

10-årsturen gikk til York og her er omtalen mer utfyllende:

Dette var noe som het Scandinavian Choir Festival, med 6 norske kor med. Gleden var stor da A Cantus ble utropt som seierherre og kunne motta pokalen. Alle følte seg stolte og kanskje noe overrasket, som det heter i årsmeldingen. Dirigent var Cecilie Klaveness.

Da koret var blitt 15 år, gikk turen til Praha etter at Roma en stund var inne som en mulighet. Praha var imidlertid mer enn bra nok. Konsert i en flott katedral like ved Karlsbroen var nok det kormessige høydepunktet. Vår egen Marianne steppet inn som vikardirigent på kort varsel og håndterte det glimrende. Vi fikk også anledning til å møte et tsjekkisk kor i en by noen mil utenfor Praha. Høydepunktet opplevelsesmessig for undertegnede, og sikkert for flere enn meg, var allsang med en drivende flink tsjekkisk pianist en kveld på en bar i Praha. Da var det ikke langt fra at taket løftet seg!

Arkivet forteller at pengene var noe man alltid har hatt fokus på: I referatet fra styremøtet 1. november 1995 står det at "vi har bestemt oss for et kalkunlotteri. Vi tar 2 kroner loddet. Anne-Line kontakter lensmannskontoret for å innhente tillatelse." Det står ingenting om hvordan det gikk, verken med kalkunen eller lensmannen.

De siste årene er det dugnadene med vareopptelling på Meny i Oslo City som har sørget for kjærkomne kroner, men også en del ømme knær og vonde rygger.

Jubileumskonserten
til 10 årsjubileet foregikk på Bjørkelangen videregående med fullsatt sal. I tillegg til egne krefter bidro musikere, forteller, lyd/lyssetter og ikke minst Petter Simonsen til at kvelden ble en verdig markering av 10-årsjubilanten. Konserten ble kalt "100 og 10, og likeblid!" Det må ha vært en livlig konsert. Her var det både ulv, stabbur og vadmel - og folketoner fra Aurskog.

Neste jubileumskonsert var Vivaldis Gloria med orkester, med to konserter, først i en fullsatt Aurskog kirke deretter i Fagerborg kirke i Oslo der oppmøtet dessverre var glissent. Her må nok dirigent Gjermund Brenne ta største delen av "æren". A Cantus er ikke like godt kjent i storbyen som hjemme.

Årets jubileumskonsert har vel de fleste her fortsatt klingende i ørene så det skal jeg ikke si så mye om. Ytre Suløen med Patricia Boutte fra New Orleans var innleidd og det ble et minnerikt samarbeid. Indre kunne melde om ellevill jubel!

Selv om kor dreier seg mye om å hygge seg med musikk er det av og til nødvendig å sammenligne seg med andre for å se hvor man står. Nesten årlig har det vært konkurranser lokalt, men i 2008 og 2009 kom ekstremvarianten da vi deltok på Norsk Sangerforums landsomfattende korkonkurranse på Norges Musikkhøgskole. Dette opplevde nok de fleste som en eksamen, men vi klarte oss heldigvis rimelig bra. Akustikken i Lindemannsalen var et kapittel for seg, meget krevende. Men det hjelper med erfaring: I 2009 kom vi på femte plass i vår klasse, opp et hakk fra 2008.

Ingen konkurranse uten evaluering. Her har det vært sagt mye pent om A Cantus. Fra konsert i Nannestad kommunehus i 1996 het det: "Endelig et kor som kan synge rent! Fin korklang, men damene har mer å gå på klangmessig (!). Det svinger av koret. Alle synger utenat (utenom 1). Fiine herrestemmer.

Ved konsert Rælingen i 2001 fikk ikke herrene like mye godord: Det var vanskelig for herrestemmene å intonere sekstene parallelt med damestemmene presist. I ansiktsutrykk og kroppsspråk for øvrig så samtlige i koret ut som de var svært engasjerte og samlet om oppgaven. Jeg hørte også at det var mange fine stemmer i koret og flinke solister. Jeg tror koret kan bli enda mer akkordisk bevisste.

På Jessheim i 2002 var det også mye pent: Jeg hørte allerede fra første tonen at dette var et kvalitetskor. Klangen er myk og varm. Musikken lever. Den dynamiske spennvidden er stor. Dere koser dere på scenen og er trygge på dere selv."

Fra korkonkurransen i fjor het det: En del ullen bassing, gode stemmer i tenoren, gode solister. Generelt inntrykk: Synger og mestrer harmonisk komplekse ting, men må jobbe med å samle dere, lytte og stramme opp intonasjonen underveis.

Det skal ikke være lett!

Men alle konserter blir fort historie, nye sanger skal øves inn, tekster skal læres. Likevel tar man med seg i bagasjen at noen har sagt noe pent om det man har vært med på.

Det kan nesten virke som i kor får man (nesten) bare ros! I alle fall utenom øvelsene -.


Medlemstallet
har svingt en del. På topp visstnok oppe i 65 en gang på 90-tallet. I arkivet står det at det var 44 medlemmer i 1999, et par år etter var det nede på midten av 30-tallet og under dette. Siden har tallet heldigvis gått oppover igjen, til dagens nærmere 40.

Listen over dirigenter
er sikkert ikke fullstendig, spesielt fra de første ti årene, men dette er navn jeg har klart å hente ut fra arkivet:

Torbjørn Moe
Richard Morgan
Bitten Jødahl
Lars Bjørklund
Cecilie Klaveness
Gjermund Brenne
Tor Morten Halvorsen
Ketil Belsaas (de siste fem årene)

Repertoaret
har forandret seg noe i årenes løp, sikkert både ut fra hva dirigentene har foreslått og hva medlemmene har ønsket. Hovedsaken har tydeligvis vært å finne noe man liker å synge og som det er verdt å høre på for andre.

I 1997 var det variert: Det var je og det var du, Basin street blues og sommer i Tyrol, Chess og When I’m 64. Sanger fra Norge, Sverige, England og USA dominerte. Både Bellmann og Taube har ellers hatt en høy stjerne.

Senere er listen utvidet, mer afrikansk og noe latin, til og med tysk og fransk. Etter hvert har Leonard Cohens Halleluja, Wamps Månemannen og Tir na noir, Vazelina og Bjørn Eidsvåg kommet til. Noen sanger er innom listene en stund og forsvinner, andre er der hele tiden eller de blir tatt opp igjen etter en stund. For nye kormedlemmer fremstår de som nye. Veteranene husker kanskje svakt at de har borti dem før.

Det nye de siste seks-syv årene har vært større og krevende verk, både med orkester og a capella. Her kan nevnes Miserables, Vivaldis Gloria, Abba a cappella, Pippi og Julekantate.

Ofte har det vært nødvendig med et år eller mer med konsentrert øving før fremføring kunne skje. Vellykkede fremføringer tyder på at denne satsingen har bidratt til å heve korets nivå. Samtidig er nok de fleste enige om at det gir noe ekstra å jobbe sammen om et langsiktig mål. Opplevelsen av å synge sammen med profesjonelle musikere er nesten verdt innsatsen på forhånd.

Til slutt:
Hvorfor synger vi så i kor? Da er det nok å henvise til Evas yndlingssitat:
"Å synge i kor er å børste støv av sjelen!"


Fetsund, 18. november 2010
Ragnar Brekke